Ekslusivt intervju med Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

kjakan2

Gunnar “Kjakan” Sønsteby ble invitert til Haugesund av Haugesund Sør Rotary-Klubb. Under oppholdet skulle han blant annet holde foredrag for elever ved Vardafjell og Skeisvang videregående skole. I den forbindelse så var vi så heldige og få prate med Sønsteby som er en av de viktigste personene i moderne Norsk historie.

tekst: Jorunn og Ingrid


Vi skalv i knærne på vei ned trappene for å møte Kjakan. Dette var stort. Han reiste seg høflig og hilste på oss, og la ut om hvor moro det var å bli intervjuet, og vi fikk et fantastisk førsteinntrykk.

Vi spurte han hva han syntes om hvordan Skeisvang elevene var som et publikum.

– Dette var veldig moro. Det var helt supert å stå der fremme!

Deretter begynte vi litt nølende å spørre om hvordan det hadde gått etter krigen. Hadde ”Oslogjengen” fortsatt kontakt? Hvordan hadde de det etter krigen? Han fortalte oss villig og alt, at de hadde holdt kontakten helt til siste slutt, at han ikke hadde noen nerver. De fleste hadde sluppet unna store psykiske problemer, men noen slet litt med nerver. Eneste som slet skikkelig etter krigen var Manus. Da han kom inn på Max, fortalte han at alle hadde veldig vondt av han, han var en fantastisk person, men også en veldig følsom person, uten noe vondt i. Krigen gikk veldig inn på Manus. Det var også en som hadde blitt skutt med et uhell to år etter krigen.

– Føler du filmen Max Manus har vekket interessen blant det yngre publikum?

– Ja, og det er godt forståelig. Du klarer ikke å se for deg torturen når du leser en bok. Filmen var veldig realistisk, selvfølgelig fikk den ikke frem all redselen og torturen, men jeg synes Joachim, som hadde regien gjorde en fantastisk jobb, og jeg har gratulert ham flere ganger.

Gunnar fikk føle krigen mye nærmere på kroppen enn Nordmenn flest, og i derfor spurte vi han, litt forsiktig om det var noe han ville gjort annerledes.

– Nei, langt i fra! Det var det eneste jeg ville gjøre, og det eneste jeg måtte gjøre. Det var tross alt slutt på demokratiet.

Sønsteby holder foredrag flere ganger i uka.

– Hvordan er det å reise så mye rundt og holde så mange foredrag, blir du ikke sliten?

– Nei ikke i det hele tatt. Sliten er et ord jeg ikke kjenner til!

Det var ikke bare oss som stilte spørsmål, men også flere andre- og tredjeklassinger. Takket være disse fikk vi vite:

Det var alltid noen som ville ta vare på dem og alle var veldig positive til dem. De klarte seg veldig fint, men de visste at om noen fant dem og torturerte dem var det muligheter for at de kunne avsløre mye. Derfor var det til og med en som tok sitt eget liv under fangenskap. Vi fikk et inntrykk av at alle var forberedt på å dø. Det verste var nok at Gestapo viste at han viste alt. Han ble nesten pågrepet en gang, men klarte å rømme. Senere møtte han Gestapo-sjefen Fener ansikt til ansikt, før henrettelsen. Han sa at han ikke følte noe hat, det var jo tross alt jobben hans. – Jeg syntes faktisk synd på ham. Han skulle tross alt bli skutt.

Vi takket så mye for intervjuet og gikk med en litt rar og uidentifiserbar følelse i magen. Det overasket oss at han var så smilende og spøkefull. Og ikke minst engasjert! Det overrasket oss at en 91-årig krigsveteran kunne ha så mye energi og livsglede. Inntrykket vårt var helt forandret fra filmen der han virket kald, kynisk og ganske likegyldig til hva som skjedde med andre, så lenge de kunne slå Tyskerne. Det vi så i går var en livsglad, sterk mann, som kunne få en hver i salen til å bevege lattermusklene.

Advertisements
%d bloggers like this: